Det står skrive i ordtaka: 23 «Ta vare på hjartet framfor alt, for livet går ut frå det» (Ordt 4,23) Slik lyder Herrens ord.
Dette året har Karpe fått stor deler av Norge til å hoppe og synge arabisk. (KARPE). «Gud, å Gud, må fred være med deg, Pappa, jeg veit at du tror at jeg blir stor.» Og hver gang jeg har hørt den har jeg tenkt på dere som er konfirmanter. For idag får en del nysedler og nysedler, - som et tegn på at dere er på vei inn i en del av livet der dere etter hvert skal klare dere selv. Dette å bli konfirmert betyr på en måte at man blir voksen, og at dere blir bekrefta som mennesker av oss og av Gud.
Teksta vi har valgt for konfirmasjonsdagen deres er det korte og kraftfulle verset; Ta vare på hjartet ditt. Og det har en sammenheng med denne dagen og det å bli stor. For det å beskytte deg har vært foreldre, faddere og familie sin oppgave til nå. Den vil fortsette, men mer og mer vil du måtte møte alt det vakre og sårbare i livet med ditt eget hjerte, på egen hånd. Og det skal du ikke være redd for, men glede deg over!
Når Kong Salomo for 2900 år siden skriver i ordtaka om å bevare sitt hjerte, snakker han om å leve helhjerta og bruke alle sine ressurser. Mennesket har til alle tider tenkt større om hjertet enn at det bare er en muskel som pumper blod i kroppen for å holde oss i live. Hjertet omfavner hele mennesket; kropp, sjel og Ånd, og den hjertekraften vi har - den inviterer oss til å leve med hele seg.
Å leve med et helt hjerte er skummelt og sårbart. Og mange kjenner nok igjen det at hjertet kan høre til mange steder, og at det kan være vanskelig å holde sammen alle delene av seg selv. Den du er med venner, henger den alltid sammen med sånn du er med bestemor? Hvem vi er, det er noe å utforske hele livet.
Men hva vil det egentlig si å skulle ta vare på hjertet vårt? Dette hjertet som vi skal leve hele livet med? mVi kan jo forstå det som at vi skal vokte hjertet vårt, ikke la det såres i det hele tatt. Sette en mur rundt det. Jeg tror vi har lett for å gjøre det. I frykt for å bli avvist eller i frykt for å ikke bli likt. Det er jo utrolig kjipt å strekke ut en hånd og oppleve at ingen tar den, fortelle en vits og ingen ler, eller klemme noen og ikke bli klemt tilbake. Derfor unngår vi kanskje iblant å følge hjertet vårt – det vi har lyst til, i frykten for å ikke få noe tilbake. Og vi skal jo ikke akkurat være uforsiktige med hjertet vårt. Det er ikke hvem som helst som vi skal gi vår kjærlighet til uten å tenke oss om. Men hva skjer hvis vi ikke lar hjertet vårt styre våre liv?
Chris Holsten har en sang som heter «Slå hjerte slå» som vi skal høre etterpå. Og han synger «Slå hjerte slå, bare slå meg gul og blå, gi meg mer enn det jeg kan tåle å få.» Jeg vet ikke hva dere tenker når han sier det: «slå meg gul og blå». Hva mener han med det? Jeg tenker litt på hvor sårbar man blir av å elske. Det at man risikerer noe. Og det høres ut som at Chris Holsten her har lyst til at hjertet hans skal slå han litt gul og blå i blant. Ikke fysisk selvfølgelig, men at det er en del av det å ha et hjerte – at man slås litt gul og blå i blant. For man risikerer å tape noe ved å elske. Å bli såra eller avvist. Men man risikerer også å få noe igjen. Vi må jo tørre å tro på at vi kan få noe igjen. Man risikerer jo faktisk å bli elska tilbake. Man risikerer å oppleve vennskap og latter og gode ting. Man risikerer å forandre andre sine liv til det bedre ved å faktisk bry seg! Kanskje handler det å ta vare på hjertet vårt om å la det banke for andre og for oss selv. Og tørre å la det banke selv om det kanskje gjør oss litt sårbare iblant.
Vi hørte i stad en tekst lest fra bibelen, hvor Jesus sier: «Som jeg har elska dere, skal dere elske hverandre». Jesus er ofte avbilda med et stort hjerte – det hellige hjertet i katolsk tradisjon. Måten han møtte mennesker på, med respekt, barmhjertighet og tilgivelse, slik viste han oss Guds hjerte. Han snakket med mennesker som ingen andre ville snakke med – han så den blinde mannen som satt i grøfta eller kvinnen som var utstøtt fra samfunnet. Han forandret menneskeliv med helbredelse, tilgivelse og kjærlighet. Men Jesu hjerte ble også knust, og slik gav han oss håpet om at det som er knust kan leges og bli helt. Vi har allerede et hjerte som banker for oss: Guds hjerte. Vi er elska av noen – av en vi ikke trenger å være redd for at plutselig skal avvise oss. Et hjerte som slår og slår for oss alle. Gud bærer et stort elskende hjerte for oss.
Den kristne troa handler om å kunne leve med et helt hjerte –å øve på å la hjertet romme både det som er godt og det som er vondt. Jeg vet ikke hva dine drømmer om kjærlighet er. Men ofte er det møtet mellom hjerter som forandrer oss, møtet mellom våre hjerter og til Guds hjerte.
Så kjære konfirmanter. Ta vare på hjertet ditt. La hjertet banke. For deg selv. For andre. For det du tror på og for det du bryr deg om. Vi håper hjertet ditt kan slå og slå, uten frykt. Og at du våger å leve helhjerta i aksept for den du er – et helt menneske.
Måtte du finne mot til å elske deg selv, andre og Gud.
4 Gled dykk alltid i Herren! Endå ein gong vil eg seia: Gled dykk! 5 Lat alle menneske få kjenna kor godhjarta de er. Herren er nær. 6 Ver ikkje urolege for noko! Men legg alt de har på hjartet, fram for Gud i bøn og påkalling med takkseiing. 7 Og Guds fred, som går over all forstand, skal vara dykkar hjarte og tankar i Kristus Jesus. - Fil 4, 4-7